English version of this page

GENERELLE PRINSIPPER FOR UTGAVENE

De fleste noteutgavene fra Norsk musikkarv er kritiske utgaver. Det innebærer at de er basert på et grundig studium av alle relevante kilder og utformet ved hjelp av en kombinasjon av filologiske prinsipper og kritisk skjønn.

 

Enkelte utgaver er basert på en enklere edisjonsprosess enn den som gjelder kritiske utgaver. Slike utgaver kalles gjerne «praktiske» utgaver, fordi de tjener et umiddelbart praktisk behov i en situasjon hvor det verken er tid eller ressurser til å gjennomføre et kildekritisk studium og framstille en kritisk utgave.

 

OM KRITISKE UTGAVER

I utarbeidelsen av en kritisk utgave er det viktig å få full oversikt over kildematerialet. Det består først og fremst av komponistens notemanuskripter og eventuelle tidligere trykte utgaver av verket, men også andre notekilder kan være relevante. Likeledes kan brev, dagbokopptegnelser og andre biografiske og kulturhistoriske dokumenter kaste lys over verket og underbygge valgene man treffer i utformingen av den nye utgaven.

 

I en kritisk utgave er det også viktig å sammenholde verket med andre verk av samme komponist og søke å oppnå en samlet forståelse av komponistens notasjonsstil.

 

En kritisk utgave tar utgangspunkt i en hovedkilde. Alle punktene hvor den nye utgaven avviker fra hovedkilden, registreres i en kritisk rapport. Her noteres også vesentlige varianter i de øvrige kildene. Rapporten skal gjøre de valgte løsningene forståelige og etterprøvbare for andre.

 

Målet for en kritisk utgave er som oftest å komme så nær komponistens intensjon som mulig gjennom et klart og kongruent notebilde. Samtidig skal utgaven gi innsikt i hele kildematerialet og dermed en bedre historisk forståelse av verket.

 

Kritiske utgaver fra Norsk musikkarv har stort sett samme innhold og oppbygning som tradisjonelle kritiske utgaver. Først kommer et forord som introduserer verket, deretter kommer selve notene, og til slutt den kritiske rapporten som gjør rede for de valgte løsningene og varianter i kildene, takt for takt. Norsk musikkarvs kritiske utgaver presenteres i identisk form på trykk og på nettsidene, men på nettsidene tilbys et rikere dokumentasjonsmateriale.

 

Forordet

 

Forordet beskriver verkets opprinnelse og historie. Her er både komposisjonsprosessen, publiseringshistorien, framføringshistorien og mottakelsen av verket i offentligheten av betydning. I tillegg beskrives verkets plass i komponistens samlede produksjon. Alt dette kaster lys over verket og underbygger valgene som fører fram til den nye utgaven.

 

Forordet gir gjerne en innføring i de viktigste edisjonskritiske utfordringene i forbindelse med verket. I noen tilfeller er det også naturlig å ta opp problemstillinger omkring framføringspraksis.

Forordet kan gjerne illustreres med faksimiletrykk av viktige kilder, dels for å berike forståelsen av verkets historie, dels for å illustrere de viktigste edisjonskritiske problemstillingene. Forordet foreligger vanligvis både på norsk og i engelsk oversettelse.

 

Notene

 

I en kritisk utgave fra Norsk musikkarv skal notene holde en høyest mulig edisjonsfilologisk, teknisk og estetisk standard. Det krever for det første at selve notebildet er etablert gjennom en kombinasjon av filologiske prinsipper og kritisk skjønn, for det andre at alle feiltrykk er eliminert gjennom grundig korrektur, og for det tredje at notebildet har fått et tilfredsstillende grafisk uttrykk.

 

Noter fra Norsk musikkarv er optimalisert for framføring. Det innebærer at layout og grafisk form er tilpasset praktisk bruk, og at notebildet er mest mulig fritt for tegn og merknader som gjelder edisjonsprosessen – slike tegn og merknader samles i den kritiske rapporten bakerst i utgaven.

 

Kritisk rapport

 

Bakerst i utgaven, etter notene, kommer en seksjon med tekster og tabeller som til sammen utgjør den kritiske rapporten. Her presenteres for det første en beskrivelse og evaluering av alle de relevante notekildene, både håndskrifter og trykte noter, i noen tilfeller også lydopptak etc. Dette munner ut i redegjørelsen for valget av en hovedkilde som er lagt til grunn for den nye utgaven. For det andre inneholder den kritiske rapporten en eller flere tabeller som viser både de tilfellene hvor den nye utgaven avviker fra hovedkilden, og de tilfellene hvor andre kilder avviker fra den valgte løsningen, såkalte varianter.

 

I kildeevalueringen vektlegges relasjonene mellom kildene, samt dateringer og intensjoner. Relasjonene mellom kildene blir gjerne framstilt grafisk i et såkalt stemma (stamtre). Der det foreligger trykte kilder, forsøker man å bringe på det rene hvilke håndskrifter som har tjent som trykkegrunnlag, og man kartlegger kommunikasjonen mellom komponisten og forlaget.

 

Målet med kildebeskrivelsen er ikke bare å underbygger valgene som fører fram til den nye utgaven. Det er et selvstendig mål å gi innsikt i den totale kildesituasjonen og dermed skape en bedre forståelse av verket.

 

Hovedkilden som legges til grunn for den nye utgaven, er den blant kildene som antas å ligge nærmest den ferdige utgaven, altså den som ligger nærmest det man regner som den beste utgaven. Ofte er det den kilden som viser komponistens senest artikulerte intensjon, altså en kilde tilkommet sent i komposisjonsprosessen. (En slik kilde genererer dessuten gjerne færre merknader i tabellen enn de øvrige.) I noen tilfeller er det likevel gode argumenter for å framstille en utgave som ikke tar utgangpunkt i den seneste dokumenterte komponistintensjonen. Likeledes kan det i noen tilfeller være fornuftig å framstille to eller flere utgaver av det samme verket, for eksempel en tidlig og en sen versjon.

 

De valgene man treffer i utformingen av den nye utgaven, baseres på en kombinasjon av edisjonsfilologiske prinsipper og kritisk skjønn. Ett slikt edisjonsfilologisk prinsipp er analogi. Bruken av visse elementer i notebildet – som artikulasjon, dynamikk, buer, spilletekniske anvisninger og foredragsbetegnelser – kan i mange tilfeller samordnes slik at det er samsvar mellom analoge partier. Men der det foreligger en sterk nok mulighet for at komponisten bevisst har gitt analoge partier ulik utforming, blir slik samordning likevel unngått. I slike tilfeller kan det altså være fornuftig å beholde en tvetydighet fra komponisten. Avgjørelsen om man skal bruke analogiprinsippet eller ikke, er eksempel på et spørsmål som krever kritisk skjønn. Det er viktig at anvendelsen av prinsipper og skjønn kommer tydelig fram i den kritiske rapporten.

 

Den kritiske rapporten foreligger ofte kun på engelsk, men i blant er det ønskelig at beskrivelse og evaluering av kildene også presenteres på norsk.

 

OM PRAKTISKE UTGAVER

Det må understrekes at også praktiske utgaver kan gi et godt resultat i framføring. Likevel vil slike utgaver ikke trekke det fulle potensialet ut av kildematerialet. Det kan hende viktige kilder ikke blir tatt i betraktning. Detaljer i notebildet som kan være av betydning for framføringen, forblir uavklart.

 

Også praktiske utgaver er utstyrt med et forord som gir opplysninger om verkets opprinnelse og historie. Dette presenteres både på norsk og engelsk. Forordet er gjerne illustrert med faksimiletrykk av interessante kilder. Notebildet skal holde samme tekniske og estetiske standard som kritiske utgaver. De skal være like fri for feiltrykk og ha en like tilfredsstillende grafisk form. På samme måte som kritiske utgaver skal praktiske utgaver være optimalisert for framføring.

 

Til praktiske utgaver vil det imidlertid normalt ikke utarbeides en kritiske rapport. Opplysninger om anvendte kilder gis i forordet.

Publisert 4. des. 2014 07:09 - Sist endret 21. sep. 2017 13:23