Biografi

Johan Halvorsen (1864–1935) var en av Norges mest betydningsfulle komponister.

Gå rett til Halvorsens verkliste her.

 

Johan Halvorsen var født i Drammen i 1864 og viste tidlig musikalske talenter. I hjembyen fikk han opplæring på fiolin, fløyte, kornett og andre messinginstrumenter av den tyske, innvandrede musikeren Christian Jehnigen, som ledet både korps og strykeorkester. 15 år gammel reiste Halvorsen til Kristiania, der han i ett år var elev og triangelslager i brigademusikken. I fire år spilte han fiolin i orkestergraven i «Christiania Folketheater» samtidig som han fikk spilletimer med Gudbrand Bøhn. I 1882 debuterte han som solofiolinist i Drammen, og våren 1884 ble han student ved musikkonservatoriet i Stockholm. Høsten 1885 gikk ferden til Bergen, der Halvorsen ble konsertmester i Harmoniens orkester, men han ville videre. På lykke og fromme reiste han til Leipzig våren 1886, og her spilte han i to år med den kjente russiske fiolinisten Adolph Brodsky. 1888–92 arbeidet Halvorsen som fiolinist og fiolinlærer, først et år i Aberdeen, deretter tre år i Helsingfors. Her begynte han også å komponere, men den eneste komposisjonsundervisningen han noen gang fikk, var noen få timer i kontrapunkt med Albert Becker i Berlin 1893.

I yngre år var Halvorsen mest kjent som fiolinvirtuos, og han hadde knapt nok tatt noen taktstokk i sin hånd da han høsten 1893 ble kapellmester ved Den Nationale Scene og dirigent for Harmonien i Bergen. Han markerte seg likevel som en energisk og inspirerende orkesterleder, og kort etter ankomsten presenterte han sin nyeste komposisjon, «Bojarernes Indtogsmarsch», som snart ble en verdenssuksess. Gjennom seks års til dels slitsomt virke i Bergen utviklet Halvorsen seg enormt som dirigent. Da han ledet Concergebouw-orkesteret ved musikkfesten i Bergen 1898, fikk han følgende kompliment av Johan Svendsen: «Du er en maestro.» Halvorsen dirigerte da en suite med sin egen mellomaktsmusikk til Vasantasena, et indisk drama tilskrevet kong Sudraka som levde på 300-tallet. Det eksotiske scenariet hadde inspirert ham til å fullføre musikken i løpet av knappe to måneder vinteren 1896.

I 1899 ble Halvorsen kapellmester ved det nye Nationaltheatret i Kristiania, og her dirigerte han Norges største profesjonelle symfoniorkester. Seks kvelder i uka ledet han mellomakts- og scenemusikk ved teaterforestillingene, og i tillegg dirigerte han symfonikonserter, matineer og liknende, til sammen rundt 300 konserter fram til 1919, da orkesteret ble oppløst. Samtidig fungerte Nationaltheatret som Norges viktigste operascene, og Halvorsen var eneansvarlig for innstudering og ledelse av alle oppsetninger. Han hadde også ansvaret for ledsagende musikk til nesten alle forestillinger og komponerte ofte selv musikken. I løpet av de sju første sesongene komponerte Halvorsen omfattende musikk til skuespillene Gurre, Tordenskjold, Kongen, Dronning Tamara, Fossegrimen, Christian Fredrik og Prinsessen og det halve Kongerige. I 1911 fulgte han opp med Suite ancienne (til Holbergs Barselstuen) og operetten Mot Nordpolen. I årenes løp komponerte Halvorsen også en anseelig mengde musikk til William Shakespeares dramaer, bl.a. As you like it (1912), Stor ståhei for ingenting (1915), Macbeth (1920), Hamlet (1921), Trold kan tæmmes (1922) og Kjøbmannen i Venedig (1926). Ved siden av teatermusikken komponerte han bl.a. en Kroningskantate (1906), en del sanger både for mannskor og for solist med piano, og en lang rekke mindre stykker for fiolin og piano, hvorav en del ble orkestrert.

I 1919 måtte Nationaltheatret gi slipp på sitt store orkester av økonomiske grunner, men året etter ble det engasjert et mindre ensemble på 15 musikere. Halvorsen fortsatte som kapellmester helt til 1929, og det var for dette lille orkesteret han skrev sin kjente musikk til Jan Herwitz («Bergensiana», 1921), Mascarade, Norske Eventyrbilleder (oppr. til Peik og Stortroldet, 1922) og Reisen til Julestjernen (1924). Etter at han gikk av med pensjon i 1929, ble han hyret inn for å skrive musikk til Askeladden i 1930, og fra samme år stammer også de fire siste av i alt seks norske danser for fiolin og orkester.

Som komponist betraktet Halvorsen seg hele livet som norsk nasjonalromantiker, som arvtaker etter Grieg og Svendsen. Under sin korte tid som dirigent i Filharmonien bekreftet han dette til fulle med å komponere sine to norske rapsodier for orkester – briljante, fargesprakende verker i Svendsens ånd. «Det vilde da være en gyselig løgn av en norsk, og i den norske romantik opdraget musiker at skrive à la Strauss eller Schönberg selv om han kunde,» skrev han i et brev til datteren Aase. I løpet av 1920-årene fullførte han tre symfonier som på mange måter oppsummerer det vide spekteret av ulike stilimpulser han hadde stått overfor både som dirigent og teaterkomponist. Dette gav ham store muligheter til musikalsk variasjon, og symfoniene inneholder en rekke anslående temaer, noe som ut fra «klassiske» idealer for symfonisk oppbygging og tematisk konsentrasjon kunne betegnes som en svakhet. Like fullt gir symfoniene vektige bidrag ikke bare til Halvorsens eget livsverk, men også til den nasjonal­romantiske epoken som fortsatt blomstret i 1920-årenes norske musikkliv.

Publisert 28. nov. 2014 10:29 - Sist endret 9. jan. 2015 10:34