Johan Severin Svendsen (1840–1911)

Johan Svendsen var en av de mest markante nordiske komponistskikkelsene i andre halvdel av 1800-tallet, samtidig som han virket som dirigent på internasjonalt toppnivå. Han gjorde en betydelig innsats for orkestermusikken både i Norge og Danmark og var en drivende kraft i operaen gjennom sitt mangeårige virke som kapellmester ved Det Kongelige Teater i København.

Som sin venn og samtidige Edvard Grieg ble Svendsen inspirert av den nasjonale bølgen i samtiden, men med sine romantiske orkesterverker plasserte han seg snarere som en av de mest betydelige nordiske utløperne av den europeiske, symfoniske tradisjonen. På høyden av sin karriere var han blant de mest kjente og mest fremførte nordiske komponistene internasjonalt.

Svendsen ble født i Christiania den 30. september 1840. Han vokste opp i små kår i bydelen Vika som sønn av militærmusikeren Gulbrand Svendsen. Han fikk opplæring på ulike instrumenter og startet musikerkarrieren i ung alder. Han spilte blant annet klarinett og fløyte i brigademusikken og fiolin i teatret, og han medvirket også etter hvert i større symfonikonserter. På denne tiden komponerte han danser og marsjer for orkester av det slaget som var populært i Christianias underholdningsliv.

I 1862 gikk Svendsen ut av brigademusikken og reiste fra landet, tilsynelatende uten en helt klar plan. Etter en omflakkende tid kom han i kontakt med den svenske konsulen i Lübeck, som tok seg av ham. Konsulen skrev en anbefaling til Kongen i Stockholm, som i sin tur tildelte Svendsen et stipend. Dette gjorde det mulig for ham å søke seg inn ved Musikkonservatoriet i Leipzig, hvor han ble immatrikulert sent på høsten 1863.

Den opprinnelige planen om å utdanne seg til konsertfiolinist ble lagt til side for komponistambisjoner; en fingerskade ser også ut til å ha spilt inn her. Allerede verkene han skrev før han kom til Leipzig, var av fin kvalitet, og som student ved konservatoriet skrev Svendsen musikk på et høyt nivå, både kammermusikk og orkestermusikk. Blant de tidlige verkene er den første symfonien i D-dur og en strykeoktett. Med solid erfaring fra arbeid i orkesteret utviklet han et mesterskap i instrumentering, et mesterskap som ikke bare viste seg i originalkomposisjonene, men også i en rekke orkestreringer av verker fra romantikkens mestre som Liszt, Wagner, Schubert og Schumann. Han viste seg snart også som en begavet dirigent.

Ved hjemkomsten til Christiania i 1867 arrangerte Svendsen en orkesterkonsert med egne verker. Skal vi tro Griegs anmeldelse i Aftenbladet, tok Svendsen det provinsielle Christianiapublikummet – som ellers ikke hadde stor forståelse for avansert symfonisk kunst – med storm. Svendsen var et pust fra det store utland og en romantisk kunstnertype med sterk publikumsappell.

Svendsen og Grieg skulle senere bidra avgjørende til etablering av et profesjonelt konserttilbud i Christiania. I mellomtiden forfulgte Svendsen en internasjonal karriere, først med et opphold i Paris i perioden 1868–1870, muliggjort gjennom nok et stipend. Han leide husrom i Latinerkvarteret og radikale strømninger, i politikken så vel som musikken, gjorde sterkt inntrykk på ham. Han møtte personligheter som Bizet, Saint-Saëns og d’Indy, og fikk også framført sin kammermusikk ved private konserter. I Paris ble han for alvor introdusert til den nyskapende programmusikken, som skulle få sterk innflytelse på hans egen komposisjonsvirksomhet. Likevel var de to årene i Paris mindre preget av skapende arbeid enn strev for å overleve økonomisk. Svendsen måtte spe på stipendet med oppdrag som orkestermusiker og notekopist, og komponerte lite.

Svendsens første programmusikalske stykker lå ennå et par år fram i tid. I mellomtiden videreførte han arven fra konservatoriet i Leipzig med en fiolinkonsert. Fiolinkonserten, som Svendsen dedikerte til sin fiolinlærer, Ferdinand David, ble påbegynt i Paris og fullført i Leipzig, hvor Svendsen ankom våren 1870 for å overta som konsertmester og visedirigent for Euterpe-orkestret. I Leipzig skrev han også en cellokonsert, urframført av Emil Hegar og Gewandhausorkesteret våren 1871. På denne tiden opplevde Svendsen at hans verker begynte å bli tatt inn på spilleplanen av orkestrene i Tyskland.

Sommeren 1871 reiste Svendsen til New York sammen med den amerikanske sangerinnen Sarah Levett, som han opprinnelig hadde møtt i Paris. Paret giftet seg i New York og tilbrakte sommeren sammen med hennes familie. Svendsen ble for første gang introdusert for det amerikanske musikklivet.

Johan og Sarah, med hennes lille sønn fra første ekteskap, returnerte til Leipzig i september. Svendsen gjenopptok arbeidet i Euterpe-orkesteret, hvor han nå stadig oftere opptrådte som orkesterets dirigent. I desember 1871 ledet han framføringen av sitt første programmusikalske orkesterverk «Sigurd Slembe» (inspirert av Bjørnsons skuespill).

Om våren reiste paret videre til Bayreuth, hvor Svendsen spilte i orkestret som var organisert til feiringen av nedleggelse av grunnsteinen til Wagners festspillhus. Johan og Sarah gjorde her Richard og Cosima Wagners bekjentskap, og de to familiene tilbrakte mye tid sammen sommeren 1872. Wagner viste seg fra sin mer grandiost paternalistiske side da han lanserte ideen om at Sarah og hennes sønn, som var av jødisk familie, måtte døpes og få kristne navn. Under en seremoni på pensjonatet ledet Wagner selv dåpshandlingen. Sarah fikk det norrøne navnet Bergljot, et navn som bare delvis ser ut til å ha blitt tatt i bruk – Svendsen forsetter i brev å referere til henne som Sarah.

I Bayreuth skrev Svendsen også «Karneval i Paris», som i motsetning til «Sigurd Slembe» vant Wagners anerkjennelse. Dette verket sto på programmet da Svendsen samme høst holdt konsert i Christiania, for første gang på nesten fem år. Familien etablerte seg nå i Svendsens hjemby. Den følgende perioden skulle bli svært fruktbar for Svendsen som komponist, samtidig som han i samarbeid med Grieg bygde opp Musikforeningens orkester til en profesjonell konsertinstitusjon.

De to komponistene gjorde med dette en viktig pionerinnsats for byens og nasjonens musikkliv. Sammen søkte de i 1874 Stortinget om en komponistgasje på 400 spd. og fikk søknaden innvilget.

Blant orkesterverkene Svendsen skrev i Christiania på 1870-tallet, finner vi komposisjoner i et klassisk formspråk som B-dursymfonien, verker med norsk tonefall som de fire norske rapsodiene, og fargesterke orkesterstykker med litterære program som «Zorahayda». Mindre påaktet i ettertid er leilighetsverker med stor nasjonal symbolverdi i samtiden, som «Kroningsmarsj».

Svendsens berømmelse vokste både i Norge og utlandet. I Christiania ble han dyrket som genial komponist og gudbenådet dirigent. Etter en konsert på Slottet i mars 1877, som Kong Oscar II selv hadde bestilt, ble Svendsen belønnet med en gullmedalje og senere innvilget et reisestipend på 1.600 kroner. På toppen av denne summen kom penger fra innsamlingsaksjoner blant byens borgere, herunder en sum på 2.400 kroner fra en «damekomité». Pengene gjorde det mulig for Svendsen å foreta en reise i Europa, som skulle komme til å vare i tre år.

Johan og Sarah med hennes sønn reiste til Leipzig, deretter via München og Nord-Italia til Roma, hvor familien ble i fire måneder. Derfra gikk reisen nordover igjen, via Firenze og Paris til London hvor de tilbrakte fem måneder – og endelig til Paris for et opphold på åtte måneder. Reisen fortonte seg på den ene siden som et seierstog for den norske komponisten, som ved en rekke anledninger dirigerte sine komposisjoner til stort bifall – men på den andre siden førte en ekstravagant livsførsel med mye selskapelighet til store pengeproblemer. Den siste vinteren i Paris ble sterkt preget av dette. Likviditeten var elendig. Nedslående var også den kompositoriske tørken som preget deler av reisen. I Paris skrev han imidlertid en serie på ni sanger, som ble gitt ut på forlaget Hamelle i Paris.

Ved hjemkomsten til Christiania i mai 1880 bosatte Johan og Sarah seg først i Rosenkrantzgaten 11, deretter i Pilestredet 47. Svendsen befestet sin posisjon som den sentrale kunstneriske kraften i Christianias musikkliv. Han var feiret av publikum og ble utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden. Tilbederne kunne få kjøpt en portrettbyste i porselen til å ha på flygelet eller peishylla. Verkene Svendsen komponerte til nasjonale begivenheter på 1880-tallet – herunder kantatene til avdukingen av Wergelandsmonumentet 17. mai 1881, og til Universitetets feiring av kronprinsbryllupet om høsten samme år – bekreftet hans posisjon som en nasjonal kunstner på linje med Grieg, Ibsen og Bjørnson.

For øvrig ser den kompositoriske gløden ut til å ha begynt å avta. Bortsett fra inspirerte enkeltverk, som den udødelige Fiolinromansen, sank produktiviteten merkbart. I brev til Grieg klagde Svendsen over kunstnerisk tørke. Arbeidet med den mye omtalte tredje symfonien (som Sarah ifølge en ubekreftet anekdote skal ha kastet i ovnen i et anfall av sjalusi) ser ut til å ha løpt ut i sanden.

Men samtidig sto Svendsens musikk stadig oftere på programmet ved de store orkesterinstitusjonene ute i Europa. I København skrev musikkritikeren Charles Kjerulf: «Svendsen er ikke blot sikkert den nordiske Komponist, der for Øjeblikket nyder størst Anseelse i Udlandet, men han er overhodet en af de genialeste musikalske Fremtoninger paa Orkestermusikens Omraade, Nutiden kan fremvise.»

På denne tiden forsøkte Kjerulf og andre sentrale aktører i København å nærme seg Svendsen for å rekruttere ham til posten som sjefdirigent for Det Kongelige Theater. Svendsen lot seg friste av det smigrende tilbudet og takket ja. Ved en avskjedskonsert i Christiania i april 1883 ble Svendsen overrakt en «ibenholdt taktstokk med gull og diamant» som avskjedsgave fra «hundre av byens damer» – et slående uttrykk for Svendsens store popularitet i hovedstaden.

De siste 26 årene av sin karriere tilbrakte Svendsens som sjefdirigent ved Det Kongelige Teater, og dermed som en svært sentral aktør i Københavns musikkliv. I tillegg til å ha det musikalske ansvaret for den jevne strømmen av operaoppførelser, arrangerte han også orkesterkonserter med Det Kongelige Kapel. Gjennom Svendsens innsats ble danskene introdusert for de nyeste strømningene i internasjonal orkestermusikk, og det var med Svendsen på podiet at Verdis og Wagners største verker første gang ble presentert for københavnerne.

Samtidig videreførte Svendsen en internasjonal dirigentkarriere og gjestet de største orkestrene ute med jevne mellomrom. I 1898 var han aktuell som Anton Seidls etterfølger som sjefsdirigent for New York-filharmonien og Metropolitan-operaen – men dette spranget ville han ikke ta.

Svendsens oppgaver ved Det Kongelige Theater var omfattende, og ansvaret later til å ha hvilt tungt på ham. Privatlivet var dessuten problematisk. Samlivet med Sarah ble brutt i 1884, og hun bosatte seg i Paris. Det ser dessuten ut til at Svendsen fikk helseproblemer, blant annet forårsaket av et høyt alkoholforbruk. Tilbakegangen i kreativ komposisjonsvirksomhet, som hadde vært merkbar allerede under den siste perioden i Christiania, ble til en mer permanent tilstand under presset fra arbeidsoppgavene ved Det Kongelige Teater. Gjennom den lange årrekken ved teatret komponerte Svendsen bare noen få leilighetsverker til begivenheter i København, herunder en kantate til Holbergjubileet i 1884 og orkesterstykket Andante funèbre til en begravelse.

Allerede på et tidlig tidspunkt i København hadde Svendsen innledet et forhold til danseren Juliette Vilhelmine Haase, men kunne ikke gifte seg med henne så lenge han ikke var lovformelig skilt fra Sarah. Med tiden fikk de imidlertid tre barn sammen og inngikk ekteskap i 1901.

Svendsens økonomiske bekymringer skulle aldri opphøre. Komponistgasjen som var innvilget i 1874, hadde Stortinget terminert da Svendsen flyttet til København, og som utenlandsk statsborger i Danmark kom han ikke i betraktning til statspensjon. Dette kan ha vært medvirkende til at Svendsen fortsatte sin gjerning som sjef for Det Kongelige Kapel langt opp i høy alder, på et tidspunkt da helsetilstanden skulle tilsi at han fratrådte. Den danske stat innvilget til slutt likevel en pensjon, og Stortinget gjenopptok utbetalingene av komponistgasjen i 1909. Likevel ble Svendsens alderdom preget av pengesorger. Svendsen døde i København den 11. juni 1911.

Publisert 2. juni 2014 11:18 - Sist endret 12. okt. 2014 10:10