Fartein Valen (1887-1952)

Fartein Valen regnes i dag blant de fremste norske komponister i første halvdel av 1900-tallet. Han var en nybrottsmann for den atonale musikken i Norge og evnet også å skape en helt særegen stil innenfor den europeiske modernismens hovedstrøm. 

Valens hjemsted i Norge var idylliske Valevåg utenfor Haugesund, der han var bosatt i lange perioder av livet. Det var likevel først og fremst reisene ut – både fysiske og kompositoriske – som skulle prege ham som menneske og kunstner.

Valen var bare to år gammel da hans første reise begynte – et fem år langt opphold på Madagaskar, der foreldrene virket som misjonærer. Den neste store reisen – etter skolegang i Stavanger og innledende studier i Kristiania – skulle bli skjellsettende. I 1909 dro Valen til Berlin for å studere ved byens berømte musikkhøyskole. Men det var ikke den konservative akademiske utdanningen som gjorde at han ble boende til 1915. Møtet med et av Europas rikeste musikkliv ble en erfaring Valen bar med seg livet ut. Da han hørte musikk av Bach, Beethoven, Brahms, Wagner, Strauss, Reger og Schönberg fremført ved byens mange og store konsert- og operascener ble han inspirert til å begynne sin egen kompositoriske reise – ut av det senromantiske klangunivers og inn i en kontrapunktisk fortettet og klanglig konsentrert stil.

Høsten 1932 la Valen ut på en ny stor reise, først til Italia og Sicilia, og deretter til Mallorca, der han bosatte seg et halvt år. ”Det er ikke noe sted jeg har følt meg saa uendelig vel som her,” skrev Valen fra palmeøya. Det ble hans mest inspirerte og produktive periode. Her fullførte eller påbegynte han flere av de ensatsige orkesterverkene som i dag regnes til høydepunktene i hans produksjon. Tilbake i Oslo og senere igjen bosatt i Valevåg, fortsatte Valen som komponist å reise i ulike sjangre, fra orkesterverk til symfonier, og fra kammermusikk til konserter. Han vendte også stadig tilbake til sitt «åndelige hjem» i form av motetter og orgelverk – et ekko av hans oppvekst og tro. Valens tonekunst møtte mye motstand i et konservativt kritikerkorps og blant publikum. Samtidig hadde han mange støttespillere i kulturlivet, og fra 1935 gav statens kunstnerstipend økonomisk trygghet og anerkjennelse. Mot slutten av hans liv ble Valens musikk stadig mer påaktet, også utenfor Norges grenser. 

Publisert 6. juni 2014 01:00 - Sist endret 22. jan. 2015 17:14